Bruno Krauskopf - livet og kunsten
Bryne Mølle 21.10 - 14.11.2021
Svein Westlye av Krauskopfbiografien skriv dette om kunstnaren i ein kronikk i Stavanger Aftenblad 2019:
«Bruno Krauskopf bodde i Norge i 14 år, fra 1934 til 1948. Han var en svært produktiv kunstner med landskapsbilder fra Ogna og Hafrsfjord, portretter, rørende mor-barn-motiver og vakre aktmalerier. Det henger en «Krauskopf» på veggene i hundrevis av rogalandske hjem.
Bruno Krauskopf var representant for det ekspresjonistiske maleriet; han malte ikke bare det han så med sitt blotte øye, men malte det han følte. Her sto han i en sterk tradisjon i linjen fra blant andre El Greco via Van Gogh til Edvard Munch. Krauskopf møtte Munch i 1935, som også kjøpte to av hans malerier. Men hvor stor kunstner var egentlig Bruno Krauskopf? Og hvor stor innflytelse hadde han på det lokale kunstmiljøet?
Krauskopf gjorde seg bemerket med utstillinger i Stavanger, Haugesund, Bergen og Oslo. Men hans kunstneriske høydepunkt var årene i Berlin. Han fikk mye medieomtale mens han levde, men i dag snakker vi dessverre om «En glemt manns kunst» (tittel på en NRK-dokumentar fra 1969).
Da Bruno Krauskopf døde i Berlin 23. desember 1960 – syk og ensom – fulgte bare fire personer ham til graven. Og som det sto i tittelen på nekrologen i en tysk avis: «Tragisk fall fra en stjerneferd.»
Stjerneferden i Krauskopfs liv sikter til at hadde en sterk posisjon blant de tyske, verdensledende ekspresjonistene på 1920-tallet og fram til Hitlers maktovertakelse i 1933. På denne tida ble Krauskopf satt ved siden av framtredende tyske ekspresjonister som Emil Nolde og Ernst Ludwig Kirchner. Han pleiet også personlig kontakt med de kjente forfatterne Thomas Mann og Erich Maria Remarque.
Tragedien i Krauskops liv var at han ble «flyktning» fire ganger. Først rømte han hjemmefra som 14-åring. «Djevelens verk», sa hans sterk religiøse mor om sønnens malerier. Så flyktet han i 1934 fra nazismen fordi hans malerier ble sett på som «degenerert kunst» – «entartet Kunst» – som var uønsket i Det tredje riket.
Mot slutten av sitt liv brøt Bruno opp for fjerde gang, i 1958. Han slet tungt i New York i 10 år, både personlig og kunstnerisk, og lengtet tilbake til Berlin.
Bruno Krauskopf malte sitt liv. Da han så ofte måtte dra til nye steder, tilpasset han seg og malte de nye omgivelsene. I en tysk avis fra 1972 var «En selvbiografi i bilder» tittelen på en anmeldelse av en stor minneutstilling i Berlin.
Krauskops liv som maler kan deles inn i tre perioder.
I den første fasen i Berlin, fra 1906 til 1933, og spesielt årene etter 1. verdenskrig, malte Krauskopf mange religiøse motiver. Han var selv skyttergravssoldat fra 1914 til 1916. Men utover de glade 20-åra ble krigstraumer erstattet av motiver med stor livsglede.
På grunn av kunstsynet til nazistene dro Krauskopf i ufrivillig eksil til Norge. Han slo seg ned på Ogna på Jæren. Det må ha vært en enorm overgang fra storbylivet i Berlin til provinsen på Ogna, men Krauskopf tilpasset seg og malte mange landskapsbilder derfra. Men de lykkelige årene i Norge ble det slutt på etter 2. verdenskrig. Krauskopf ble beskyldt for å være spion. Han ble frikjent i norsk rett, men likevel utvist. Derfor pakket Krauskopf med seg en kiste av malerier i sitt atelier i Kongsgata i Stavanger og satte seg på Amerikabåten i 1948.
Dermed ble det for tredje gang nye motiver i hans kunst, med storbylivet i New York. Krauskopf fikk amerikansk statsborgerskap og representere USA på Verdensutstillingen i San Francisco i 1952. Utover 1950-tallet slet Krauskopf mer og mer i USA – kunstnerisk foretrakk amerikanerne abstrakt kunst – og Krauskopf fikk dessuten sykdommen MS. Han lengtet tilbake til Tyskland, kom hjem i 1958, men en meget syk og ensom Bruno Krauskopf døde 23. desember i 1960, 68 år gammel.
Om lokal innflytelse fra Bruno Krauskopf peker mange av den tids malere på at de ble inspirert av Krauskopf, blant dem Andreas Bøe, Harald Stokkeland og Sverre Ivan.»
Velkommen til utstilling.
Ope laur 12—16 / søn 13—17.